Rypejakt i Ogndalen

Ogndalen “markedsfører” seg selv som innfallsporten til Blåfjella og Sjækerfjella Nasjonalpark, men det er ingen grunn til å tråkke fort over denne terskelen. Området er eid av Steinkjer kommuneskoger, og tilretteleggingen er akkurat passelig tilstede. Nærmest veien er det preget av mild hytteutbygging, og de viktigste stiene er merket i rødt. I tillegg finnes det et par utleiehytter godt spredt i dalen – også de fleste av disse langs veien. Sett bort fra dette er Ogndalen et fint alternativ for en relativt tilbaketrukken helg i marka, særlig når man kommer seg på innsiden av landskapsvernområdet.

Sjarmerende standard på infrastrukturen i Ogndalen.

Ett unntak finnes forøvrig fra det måteholdet Steinkjer Kommuneskoger har vist i sin inngrepen. Norges Geografiske Midtpunkt er nemlig kalkulert til å ligge i dette området. Nokså begivenhetsløst midt på en myr, men likefult er det tydeligvis ventet at dette vil bli et yndet turistmål. Svillestier er lagt fra parkeringsplassen og helt ut til punktet der en beskjeden bauta markerer vårt nasjonale sentrum, som i sin tur blir markert av forbipasserende hunder.

Norges geografiske midtpunkt. Ifølge Statens Kartverke er det funnet ved at “ett representasjonspunkt for hver kommune er multiplisert med tilhørende areal og deretter midlet”.

For dem som liker å fiske men er for gniene til å punge ut for fiskekort kan jeg glede dere med at det finnes 54 vann med gratis fiske i Ogndalen, både med stang og oter. Garn er også tillat, men kun etter søknad. Men det var rypa som lokket denne gangen. Jeg hadde vært på rypejakt én gang tidligere i mitt liv, men den gangen så jeg ikke så mye som ei fjør. Med mer kunnskap og iherdighet i kroppen var håpene høyere for at jeg skulle få med middag hjem denne gangen.

Jakta skulle foregå i bjørkebeltet, så jeg så ingen grunn til å slå leir på den forblåste vidda. Teltplassen ble istedet tatt ut helt i kanten av tregrensa. På denne måten ligger man litt mer skjult, både for vær og eventuelle andre jegere (så forøvrig ikke en kjeft).

God utsikt uten innsikt. Sjanten ville vært stolt!

Med korte dager på senhøsten var det ingen tid å miste. Opp med ytterduken, sekken innafor og hagla på ryggen. Etter å ha lyttet til lokale fjellfolk hadde jeg en klar plan for hvor rypa sto. Ikke langt fra der jeg hadde prøvd meg sist gang uten å se en snurt, men tipset var bunnsolid og jeg hadde klokketro. Og rypa var der den, riktignok ikke i store kull, men i mengder på én til tre i slengen. Eneste ulempen var at den tok til vingene på 100 meter eller mer, noe som blir i overkant optimistisk med hagle.

På senhøsten er rypa gjerne svært sky, og sitter ikke og trykker like lenge som ellers. Dette kommer av at snøen har begynt å komme i fjellet, men kun flekkvis. Rypa følger handlingsplanen og skifter til hvite fjør, men så lenge snøen ikke er heldekkende på vidda har den ikke god nok kamuflasje til å føle seg trygg. Dessuten befinner maten seg der det er bar bakke og rypa syns som en kvise på skoleballet. Resultatet blir en skvetten rype, og støkkjegeren må ty til smygjakt for å komme på skuddhold.

Rypa trekker gjerne ned til bjørke- og vierbeltet på senhøsten. Her finner den mye god mat, i tillegg til at fargen på bakken matcher fjøra.

Etter å ha tatt opp flere ryper utenfor skuddhold og bomma på dem som var innenfor, begynte jeg å lure på om jeg måtte dra slukøret hjem også denne gangen. Som fersk jeger var jeg veldig fokusert på den lille treninga jeg hadde i å kaste børsa til skuldra, sveipe forbi fuglen og trekke av idet løpet hadde passert. Greit nok i teorien, men når det står om debutrypa blir det straks litt mye på en gang. Så mye, faktisk, at jeg i min beste skuddmulighet den dagen glemte å dytte opp sikringen og dro i låst avtrekker.

Men der multitaskingen svikter, redder heldigvis refleksene meg. På vei tilbake til leiren, noe resignert men fortsatt med hagla i ferdigstilling, skvatt det opp ei lirype nærmest mellom beina på meg. Uten å ha tid til hele tankeprosessen med avsikring og foranhold ble det et enkelt tilfelle av “pek og skyt”. Skuddet falt og rypa seilte videre. Men der haglene hadde flydd forbi hang det igjen en liten sky av hvite fjær, og jeg kjente lettelsen skylle gjennom kroppen. Byttet var sikret.

Rypa kan sveve et godt stykke med haggel i kroppen, og går den i bakken kan den ofte løpe ennå lenger, avhengig av hvor haglene sitter. Heldigvis var ikke dette tilfelle for min middag. Selv om jeg gikk forbi den og rundt den et par ganger lå den i nærmeste busk og ventet. Ventet på en stolt førstegangsjeger som hadde funnet en helt ny dimensjon ved utelivet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s