Værfast på vidda

Påsketur forbindes gjerne med hyttetur, klisterføre og strålende solskinn. Våren begynner å melde sin ankomst, men har ennå ikke fått has på vinterens solide grunnlag. Mens bystrøk for lengst er snøfrie og støver ned etter en sesong med salting og grusing, er fjelltraktene fortsatt blendende hvite. Men med to årstider som kjemper om livets rett samtidig kan været bli lunefult og ustabilt, og man har ingen garantier for at hver eneste påske skal by på årets første solbad i hytteveggen. Man kan like gjerne bli servert isende vind og tett snøføyk. På denne tiden av året er det ikke langt mellom en solbrent nesetipp og en nesetipp man knapt ser forbi.

Årets påskerute skulle opprinnelig gå fra Budalen til Tynset, med andre ord Forollhogna nasjonalpark på langs. Med et budsjett på en mil (i luftlinje) om dagen hadde vi gode håp om å nå Tynset første virkedag etter påske. Skal man inn i nasjonalparken fra nordsiden er Budalen et naturlig utgangspunkt. På vinteren kan man komme så langt som til Tovmoen på brøytet vei. Man må ut med en bomavgift på 50,- og en parkeringsavgift på 20,- per døgn om man ønsker å parkere helt inne på selve Tovmoen. Herfra går det også scootertrassé innover store deler av Budalen, noe som kan være et velkomment underlag på sukkerføre.

Det er ikke alltid ting går helt etter planen.

Vi kom frem til Tovmoen først etter mørkets frembrudd, og første natt ble derfor tilbrakt i Løengbua – ei åpen bu et par kilometer fra parkeringsplassen. Bua er en av mange i Forollhogna og omegn som står åpne for farende fjellfanter. En komplett oversikt over disse buene vil bli lagt ut i Bubasen.

Løengbua har en noe sliten standard, og kun én seng.

Neste dag var det kort vei inn i nasjonalparken. Selve Forollhognaplatået er preget av lettgått terreng i duvende viddeformasjoner, og med godt føre kan man gjøre god fart uten at det går utover trivselen. Selv om klatreturen oppover var i tyngste laget med startvekt på sekkene, var føret stabilt og solid på oversiden av tregrensa. Snøen bar oss problemfritt, selv med våre brutale 30kg på ryggen. Langtidsvarselet meldte om små endringer i været; temperaturer noen behagelige grader under null, et minimum av nedbør og beskjeden vind. Med sola i ansiktet og en svalende bris så det hele riktig så lyst ut.

Med hverandre som eneste utsikt.

Første dagsmarsj er alltid den tyngste, og vi rundet derfor elegant de tilbakelagte 8,5 kilometerene opp til dagens budsjetterte mil. På en flat og vegetasjonsløs vidde er ett sted like godt som ett annet, og teltet ble satt opp midt i vår egen løype. Etter en bedre Real (steinbittgryte med dillmarinerte reker) og en knert med Heyerdahl ble det fort kvelden. Søvn ble det derimot dårlig med, for vinden slo og slamret etterhvert såpass hardt i teltduken at selv smørsangerne på Nattønsket ble overdøvet. Teltet sto heldigvis som en festning, og kulingen ble avfeid som en frisk aftenbris. På morgenkvisten skulle nok godværet være tilbake igjen.

Fortsatt solskinn, om enn av den isblå varianten.

Utsikten på vintervidda er igrunn langt fra postkortverdig. Jeg vil nesten gå så langt som å si at utsikten på vintervidda er direkte kjedelig. Monotone hvite hauger uten kontrast og kontur. Første gløtt ut av teltåpningen denne morgenen var imidlertid langt kjedeligere enn den vanlige ensformige utsikten. Ikke bare var bakken hvit, men himmelen méd. Det fokket hardt, og den nødvendige turen ut på morgenkvisten var langt fra en komfortabel affære. Sikten var fraværende, og uten GPS ble navigering praktisk talt umulig. Selvsagt kunne vi gå på kompasskurs, men vi hadde flere buer vi ønsket å besøke på veien. Dessuten sto vinden fra sørøst, noe som sammenfalt med marsjretningen vår. Dermed var det bare å trekke i soveposen og vente på værmeldingen på radio.

Meteorologisk institutt kunne ikke melde om sol, sol, sol i nærmeste fremtid. Derimot skulle vinden tilta i styrke. Det var ikke annet å gjøre enn å innfinne seg med teltliv. Brakkefeberen meldte seg umiddelbart.

Isbiter til drinken like utenfor lufteluka.

To og et halvt døgn senere hadde vi spilt alle kortspillene vi kunne, spist hele ukas snoprasjon og blitt altfor bekjent med hverandres lyd- og luktregister. Noen småturer rundt teltet hadde vi våget oss på, men med skiene dypt begravet som bardunfester og et telt som forsvant ut av syne etter 20 meter ble utendørsaktivitetene svært begrenset.

Så, like plutselig som vinden hadde begynt, la teltduken seg flatt og slamrelyden vi forlengst hadde sluttet å høre ble borte. Vi var ikke vonde å be, og leiren var brutt på kort tid. Men med et håpløst sprengt rutebudsjett og nediset skiutstyr ble Forollhogna raskt glemt og nesen vendt hjemover. En nydelig dag på ski nedover dalsidene avsluttet årets påsketur, og selv om vi hadde håpet å se mer av nasjonalparken og mindre av innsiden av teltet, var vi en nyttig erfaring rikere. Det var riktignok aldri fare for liv og helse, men hadde vi blitt holdt innesperret stort lenger hadde vi høyst sannsynlig enten likvidert hverandre eller vandret på måfå ut i det ukjente. Det viser seg at brakkefeber er en av de største farene i vinterfjellet.

Advertisements

4 responses to “Værfast på vidda

  1. Overdriver du brakkefebern nå, eller skal jeg være glad at jeg lever nå, Lucky? 😉

    • Jeg var faktisk inne på tanken på å spise deg, bare for å få tia til å gå.

      I tillegg ville det jo frigjøre en hel del plass, som en bonus.

    • Om man skal gjøre et estimat basert på vår samlede treningsmengde, så ville jeg si ikke det grann.

      På en slik tur handler det kun om rå mental styrke.
      Og godt opparbeidede fettlagre.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s