Ulven i ferd med å utrydde seg selv

I Norge og norsk-svenske grensestrøk teller ulvestammen i dag omkring 40 individer. For ulven betyr dette en stor grad av innavl. Uansett hvor godt en paringssyk ulv leter etter en make, kan den ikke finne noen som er utenfor sin nærmeste familie. Ulvebestanden vår har et akutt behov for beilere fra øst, men senest i desember 2009 ble en finsk-russisk ulv skutt i Nord-Trøndelag. Hvorfor gikk disse verdifulle genene tapt, og hvordan kan vi hindre at det skjer neste gang en fremmed ulv tar turen innom?

Har vi gode nok rutiner for håndtering av finsk-russisk ulv som vandrer over landegrensene?

Den totale genmassen i den skandinaviske ulvebestanden stammer fra tre individer som kom vandrende fra den finsk-russiske stammen på 1980- og 90-tallet. I dag er innavlproblemet blitt så betydelig at hver femte ulv fødes uten testikler og hver tiende med ryggmargsproblemer. Løsningen er selvsagt nytt blod, og den eneste reelle tilbyderen er nettopp den finsk-russiske stammen. Med jevne mellomrom legger enkeltindivider ut på den lange ferden fra Finland eller Russland for å søke lykken hos sine naboer i vest. Disse dyrene er umåtelig viktige for overlevelsen og utviklingen av vår egen stamme, og blir derfor fulgt med spenning og voktet med alle midler. Selve gallionsfiguren er Galven-tispa, som har skapt mye konflikt fordi den har fått herje fritt med sau under statlig carte blanche. Mens andre ulveindivider fra vår egen bestand ville blitt tatt ut for langt mindre enn halvparten, sikrer Galven-tispas gener at fellingstillatelsen sitter svært langt inne.

19. desember 2009 får Fylkesmann i Nord-Trøndelag inn en melding om en ulv som oppholder seg i reinbeiteområder. Ulv på disse kanter er nokså uvanlig, da det bare er streifdyr som beveger seg så langt nord i landet. Skadene ulven har gjort er ennå svært begrenset men skadepotensialet er såpass stort at fellingstillatelse blir forespurt. Saksgangen i slike saker må nødvendigvis være rask, og det er ikke uvanlig at tillatelse til felling blir gitt i løpet av få timer. Fylkesmann undersøker om det er rapportert finsk-russiske ulv i rimelig nærhet, finner ingen indikasjoner på dette og gir grønt lys til felling. 21. desember er ulven skutt, og saken er ute av verden i god tid før julefreden senker seg.

Ulv skutt i Nord-Trøndelag 21.12.2009 (Foto: Tariq Alisubh/NRK)

I ettertid skulle det imidlertid vise seg at ulven som ble felt likevel var en innvandrer fra den finsk-russiske stammen. Denne nyheten satte som forventet igang et voldsomt spetakkel, der blant annet Naturvernforbundet anklaget Fylkesmannen i Nord-Trøndelag for dårlig saksbehandling, og mente ulven kunne og burde vært spart. Anklagelsene baserer seg på at DNA-analyser burde vært tatt i forkant av fellingstillatelsen, fordi kunnskapen om ulvens opphav kunne endret utfallet. I etterpåklokskapens navn vil likevel ikke Fylkesmannen vedgå at saken ble behandlet feil, tatt i betraktning de rådende forhold.

Jeg ønsker ikke å gå nærmere inn på hvordan denne saken ble og skulle blitt behandlet. Mer interessant er det hvordan en tilsvarende sak vil bli behandlet i fremtiden. Hvordan skal man reagere på en eventuell DNA-match? Har vi gode nok rutiner for håndtering av finsk-russisk ulv som vandrer over landegrensene? Hadde ulven havnet på Østlandet, der vi pent men bestemt oppfordrer ulven til å holde seg i Stortingsmelding nr. 15, ville vi latt naturen gå sin gang og håpt på romanser. Når immigranten trosser Regjeringens høflige anmodninger og stryker nordover blir situasjonen en ganske annen. Her vil den ikke møte annen ulv, med mulig unntak av et streifende ungdyr. Og skulle den møte en potensiell partner er det uansett ikke ønsket etablering av nye territorium i disse områdene. For å få utbytte av de friske genene må den altså flyttes ned til kjerneområdet for ulv. Det er kanskje mulig å jage en ulv over korte strekninger, men her ville eneste reelle alternativet være bedøving og flytting via helikopter. Men er DNA-analyser og rovdyrtransport med helikopter redskaper en Fylkesmann har i sin verktøykasse?

Det må opprettes rutiner og beredskap for mottak, registrering og forflytning av immigrantulv i alle områder der den på fornuftig måte kan bringes til tilholdssteder hvor den kan oppfylle sitt reproduksjonspotensiale.

Problematikken med innavl tas så absolutt på alvor, og det er innledet et samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland der det skal sikres en trygg passasje for den finsk-russisk ulven. De tiltakene som er gjort er imidlertid ennå ikke fulgt opp med konkrete handlingsplaner. Ulven får strengt fastsatte grenser den skal bevege seg innenfor, og når de skal forflytte seg fra en stamme til en annen forventes det at den skal følge den vedtatte ferdselsåra. Det må opprettes rutiner og beredskap for mottak av immigrantulv i alle områder der den på fornuftig måte kan bringes til tilholdssteder hvor den kan oppfylle sitt potensiale.

Galven-tispa har nylig blitt flyttet med helikopter over grensen til Sverige, og selv om den nå er rapportert tilbake igjen i Norge fungerte selve forflytningen på en tilfredsstillende måte. Nå som ulvebestanden vår lider av en sykdom den trolig ikke kan kurere på egen hånd må vi, i hvert fall for en periode, våge å ta i bruk inngripende forvaltningsmetoder.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s