På sporet av bjørnen

I Lierne er sjansene store for å få se sportegn etter bjørn, og er man heldig kan man til og med få et personlig møte med bamsefar.

Perioden april-mai er kjernetid for alle som er glad i naturen. Trekkfuglene kommer tilbake, småkrypene våkner til liv og skogen koker av matauk, reirbygging og hekking. Det er også den tiden på året da det er størst mulighet for å finne bjørnespor. Bamsefar har våknet fra dvalen og begynt å spise seg opp til matchvekt igjen, men snøen ligger fortsatt på bakken og sørger for gode sporingsmuligheter. Dermed bar det til Lierne og Jämtland, der bjørnetettheten er stor og snøen ligger lenge.

Området rundt svenskegrensa mellom Lierne og Jämtland er et av Norges mest bjørnetette områder, kun forbigått av Pasvik. Derfor anså vi sjansene for å gå på spor som temmelig gode. Dessverre var våren kommet et stykke lenger enn vi hadde håpet, og sett bort fra at skiføret blir noe trasig, er man nærmest avhengig av snø for å finne gode spor.

På tide å innse at skisesongen er over?

Men det skulle vise seg at ski fungerer like godt på barmark, våtmark og lyngrabb, som i steinura. Det man mangler i gli på sommerføre tar man igjen i spikerfeste. Likevel måtte vi forsøke å holde oss til snødekte lier og daler, skulle vi ha mulighet for å krysse spor. Bjørneavtrykkene uteble de to første dagene, men med fine observasjoner av storfugl, fjellvåk, reinsdyr og flere elg enn noen gadd å telle var likevel utbyttet tilfredsstillende. Vi manglet bare selve rosinen i pølsa.

Dag tre ble tilbrakt et stykke inn i Norge, til forskjell fra svensketurene de to foregående dagene. Sverige har en bjørnebestand på ca 2500 individer, mens Norge har ca 150, selv om disse i realiteten tilhører samme bestand som de i Sverige. Ut fra denne logikken virket Sverige som et sikrere stikk for sporobservasjoner, men Bamse følger trolig ikke samme tankerekke og rusler fritt over grensene uten å bli stanset i tollen. Og det skulle da også bli i Norge vi fant våre første bjørnespor. Skarve 20 meter med spor lå foran oss i den råtne vårsnøen, og selv om vi hadde håpet å følge baksporet forsvant det ut på en myr i én ende og ble borte på barmark i den andre. Likevel var det et etterlengtet syn etter å ha glodd på elgspor i to dager til ende.

I råttent gjennomslagsføre gleder nok bamse seg ennå mer til våren enn vi gjør.

Med høyde for utsmelting er dette sporet litt over 15 cm i bredde, noe som tyder på en nær fullvoksen bjørn.

Helga skulle tilbringes i Sverige, nærmere bestemt Krokom kommune og Hotagen. Området er tilrettelagt for fiske og friluftsliv i et samarbeidsprosjekt mellom en rekke kommuner i Norge og Sverige, fra Namsos til Krokom. Tiltaket kalles Fiskeveien, eller Fiskvägen, og tilbyr fiske, jakt, tur og overnatting langs den over 300 km lange strekka. For min del betød dette ferdig oppsatte gapahuker med gode vedlager. Disse står med jevne mellomrom langs Fiskvägen, og er til fri benyttelse.

Etter en natt med sludd forsøkte jeg å ta meg opp i høyden for å få snø som bar skiene, men til ingen nytte. Eneste forskjellen fra lavlandet var at jeg sank gjennom én meter snø istedet for en halv. Dermed ble skisesongen erklært for over uten videre seremoni, og jaktstøvlene tredd på beina. Selv om man har lite snø er det mange sportegn etter bjørn og andre dyr å finne. Jeg nevner i fleng:

Bjørnehi. Dette er ikke av årets modell, og har delvis rast sammen.

Markeringstrær. Dette treet er tydeligvis en favoritt, skal man dømme etter skaden som er gjort.

Kadaver. Dette er, eller snarere var, et reinsdyr.

Advertisements

One response to “På sporet av bjørnen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s